Jeg har i senere tid hatt dype tanker rundt dette med noen av de karakterene vi ble underholdt av som barn. Blant annet har jeg grublet fælt over vår alles kjære Ivo Caprinos kreasjoner og deres liv og levne. I den sammenheng har jeg kommet frem til at flere av Caprinos skapninger rett og slett var narkomane. Jeg skal slett ikke generalisere og si at alle var like ille, men ta Ludvig som eksempel. Det sies lite om hvorvidt han var ruset da han havnet i ulykken som kvestet han for livet, men at han i ettertid slet med store tale og adferdsvansker er utvilsomt. Den snøvlete og hese stemmen bærer preg av langvarig bruk av tunge stoffer. Hans sengevaner henviser også til tidvis store abstinensproblemer.

Hans absolutte komiske sidekick opptreden i Flåklypa sier også sitt, men det er bemerkelsesverdig at tross stor suksess så lykkes det aldri Ludvig å komme seg på lerretet igjen. Dette er et gjennomgangsproblem for flere av figurene i Caprinos «stall». Med unntak av Espen Askeladd så er det svært få gjengangere i den suksessrike rekken av historier fra Caprino & Co. I kulissene aner man nok en tragisk historie fylt av misbruk og dekkhistorier. Visstnok kom et tafatt forsøk på å gjenopplive Ludvig – men da i en animasjonsfilm. Det funket bedre for The Beatles for å si det slik.

Hvis vi summerer opp kjerringa med nesen i stubben, hundre år – hva hadde hun levd på da? Hjelperne til Askeladden? Slike karakterer dukker sannelig ikke opp hver dag, hverken på lerretet eller i gågata. Den overivrige tonen hos mannen med syvmilsstøvlende ringer umiskjennelig kjent og blir skremmende når du erfarer den nylige enkeharen i Reveenka. Bare det faktum at gnageren ler seg skakk over at hus, hjem OG kjerring brant opp sier vel ikke så rent lite. Og hvor mye må man egentlig ha innabords for å spise gråstein?

Man skal vel kanskje ikke grave for mye i dette, vi har gått videre. Men hvis dagens generasjon oppdager disse noe skremmende poengene så har vi muligens et aldri så lite forklaringsproblem…

HP