Hvordan måler man en individuell opplevelse? Naturlig nok er det en individuell sak, men allikevel, hvis man er tilstede og deler opplevelsen vil man i det minste ha et grunnlag til å forstå. Hvis du var tilstede på Mjåvatnbrygga i Mosjøen den 2.februar 2013 så har du forhåpentligvis dette grunnlaget.

Det slår meg jevnlig hvor urettferdig verden behandler sine talenter sammenlignet med sine idoler. En svært dyktig musiker sa engang at musikere (talenter) stort sett ikke er så pene som popstjerner (idoler) men de varer mye lenger. Hva med de som havner i kategorien begge deler?

Nik Kershaw startet som et popidol etter alle mulige landemerker takket være to hitfylte album, et fantastisk epoketilpasset image og en opptreden på Live Aid som burde tatt pusten fra enhver relativt ung musiker som står foran 72000 forventningsfulle og engasjerte publikummere en vakker julidag. Nik Kershaw ble ikke satt ut, han leverte da, og du verden som han leverte på Mjåvatnbrygga. Popstjernen som ikke ville være popstjerne lenger, men som hadde et hjerte som brant så sterkt for musikk at han måtte følge hjertet lot popstjernen hvile og lot heller musikeren og låtskriveren blomstre. Det er i slike sammenhenger at enkelte ord som for eksempel «undervurdert» dukker opp i noen musikkfora. Det er i da det er verd å notere seg at Kershaws virkelige storhetstid ikke var i tiden frem til han tok dette valget, men heller snarere etter. Det er i albumene etter 1999 at låtskriveren og musikeren virkelig har blomstret og tilført musikken et hjerte som burde sees og høres i et scenario blottet for lyskasterne fra 80’tallet.

Det å selv være musiker og artist, med tidvis sterke ambisjoner, gjør muligens noe med måten man oppfatter og analyserer ting på. Jeg legger slett ikke skjul på at jeg kan Nik Kershaws katalog fra Human Racing frem til i dag svært godt. Det var derfor med noenlunde blandet skepsis og entusiasme at jeg mottok beskjeden om at han skulle spille i Mosjøen – min egen hjemby.

Vel, med den samme skepsisen og entusiasmen kjøpte jeg billett til meg, min kone og min 19 årige sønn som er stor Kershaw fan.

Are Kalvø introduserte hovedartisten på en måte som kun en velartikulert sunnmøring kan og summerte på et vis noe av det jeg har nevnt ovenfor. Det fine var at han klarte å redusere skepsisen til fordel for entusiasmen for min egen del. Takk Are 🙂

Kershaw hadde for anledningen et rent norsk band som forøvrig er det samme bandet som spiller på Chesney Hawkes’ (The One And Only) album fra 2012 «Real Life Love». Brødrene Jon-Willy og Eirik-Andre Rydningen på henholdsvis tangenter og trommer er også sterkt medvirkende på Nik Kershaws sterke utgivelse fra 2012 «Ei8th». Åpningslåten «These Tears» fra nettopp dette albumet er en brilliant åpningslåt i så måte helt fra innledningsriffet til instrumentalpartiet som inneholder alt en bra konsertlåt skal ha – trøkk, stemning og et refreng som vrir hjernen ut av hodet ditt. Kershaw drar rett over til «Wide Boy» fra «The Riddle» og lar ikke et engasjert publikum hvile ett sekund. Det som slår meg underveis er hvor bra denne mannen synger i en alder av 55. En ting er å levere i studio, det er noe helt annet å levere på en scene med alle de faktorer det innebærer. Den dyktige kombinasjonen av looper, originale introer og full livepakke varmer en stakkars musikers utmagrede sjel.

Kershaw med band svinger elegant innom de fleste av hans albumer og han lar musikerne skinne. Eirik- Andre Rydningen er en bauta bak trommesettet og sørger sammen med Jon-Willy for at alle loops og riff sitter som støpt. Rino Johannessen på bass leverer en opptreden i verdensklasse når han henger med på flere av Kershaws varemerkebasslinjer som «Don Quixote», «Elisabeth’s Eyes» og ikke minst «Radio Musicola». Og Helgeland egen gitarvirtous Børge Petersen Øverleir får Nik Kershaw selv til å trekke på smilebåndet og lukke øynene i ren nytelse når han mildt sagt tar eierskap i soloen på «Have A Nice Life».

Måten dette bandet, satt sammen for anledningen, leverer låter som «Somebody Loves You», «The Riddle», «Bogart» og ikke minst de nye låtene fra «Ei8ht» på er imponerende. Dette er spydspissen av Norges musikere som leverer varene hele veien. På enkelte låter stepper Mariann Aas Hansen og Eline Smith inn og bidrar med backing vocals som igjen understreker nivået på det totale ensemblet som står på scenen denne kvelden. Et repertoar på 20 låter innfrir hver eneste flik av forventning og når avslutningen med «Wouldn’t it be good», «The Sky’s the limit» og «I won’t let the sun go down on me» er et faktum så sitter jeg igjen med følelsen av at smilet på ansiktet mitt kommer til å sitte igjen en god stund.

Og det synes jeg i grunn er helt greit 🙂

Nik Kershaw spilte:

These tears, Wide Boy, Runaway, You’re the best, Somebody loves you, Have a nice life, Radio Musicola, When a heart beats, Don Quixote, The Riddle, Roses, Cowboys & Indians, Elizabeth’s eyes, The One And Only, Dancing girls, Bogart, Human Racing, Wouldn’t it be good, The sky’s the limit, Won’t let the Sun go down on me

HP