Det slår meg jevnlig at vi i dagens verden stort sett er en flokk med egoister. Jeg sier jevnlig fordi jeg er en mann, og siden vi ofte sier «i manns minne» så er det igjen en konkretisering av at minnet er godt, bare ikke så langt. Jeg sier flokk fordi vi selv i vår opplyste tidsalder ter oss som flokkdyr og bruker en usannsynlig mengde energi på å være som, gjøre som, like det samme som – alle andre. Er det det som nå kalles mote? Hva skjedde med anekdoten alle ler av meg fordi jeg er annerledes – jeg ler av de fordi de alle er like? Til slutt sier jeg egoister fordi vi relativt bredt i all vår kommunikasjon både i litteratur, media, undervisning og ikke minst reklame konstant understreker «jeg’et». Som et kosmetikkfirma etterhvert har fått meislet inn som evig slagord – fordi vi fortjener det…

Jeg var på en uønsket og uforberedt tur i min mentale kjeller for en uke siden, det er et sted som så avgjort krever en hel del opprydning – noe som jeg akter å gjøre – men jeg har innsett at jeg klarer ikke det alene. Men vår iboende og konstante utfordring er da at verden oppfatter det å be om hjelp som en svakhet. Vi hyller gjerne de som hjelper, men ser i det skjulte ned på de svake rett og slett fordi det er synd i dem. Ingen av oss ønsker å være eller å bli sett på som svake. Min aller største utfordring personlig er at jeg fremstiller meg som sterk mens jeg på innsiden er svak…

2016-07-19-17-51-22

Det begynner etter noen dager å kjennes helt greit å innse at konstruktiv kritikk og innspill på levemåte og væremåte faktisk er kjærlige handlinger fra mennesker rundt meg som ønsker meg vel. De har sett ting jeg ikke har sett og satt det i et perspektiv jeg ikke har klart. Veien videre trenger ikke nødvendigvis å bli så enkel men det trenger den heller ikke være, jeg har lært meg at det er helt greit – faktisk en styrke – å be om hjelp ?

Mye sannhet i gamle utslitte ordtak som for eksempel
«elsk meg mest når jeg fortjener det minst – det er da jeg trenger det mest»

HP


«One of a kind» (HP Kaggerud 2016)

I didn’t realize I was alone
I made my saddest dreams my safest home
I almost gave away my life to promises of loneliness
But you, you were one of a kind

I know redemption road is far from here
I beg forgiveness for your frightened tears
And with your help I know that I can conquer all my fears
Cause you, you are one of a kind

There’s a time for everything
A time to weep, a time to sing
But most of all a time to heal
And try to show you how I feel
Cause you, you are one of a kind

How could I ever think that I had won?
When all I ever did was break our bonds
You opened up your heart in spite my weakness from the start
Yes you, you are one of a kind

I know there’s still more sorries to be said
And I can’t blame you if you’re scared
I only know that I, will never ever cease to try
Cause you, you are one of a kind

There’s a time for everything
A time to weep, a time to sing
But most of all a time to heal
And try to show you how I feel
Cause you, you are one of a kind