Om du tror det eller ikke så liker det fleste av oss sport av ganske andre årsaker enn man skulle tro. Faktum er at det hele ligger inne i oss individuelt, og det er uavhengig av hvorvidt vi liker sport eller ikke. Vi lærer utrolig mye om mennesker generelt ved å studere vår bisarre og til tider altoppslukende fascinasjon rundt konkurranser. Der er noen åpenbare forklaringer selvsagt. Sport lærer oss om lojalitet, utholdenhet og ære. Det er en måte å knytte lagånd på og vi knytter oss lett opp mot utøvere og til lag som vi igjen identifiserer oss med – noe som igjen kan virke motiverende og oppmuntrende – ihvertfall når det går «vår» vei…
Vi lever nesten igjennom utøverne vi betrakter og følger med. Vi velger favoritter, og mange holder edsvorent med lag fordi det ligger i familien. Vi kan også være nært tilknyttet sport vi kanskje var utøver av selv som barn. Men det er noen dypere, vesentlig kraftigere og fascinerende årsaker også…
Vi er alle småunger 😀
Hvorvidt du vil akseptere det eller ikke så er alle vokste skikkelig svære unger. Det gjelder oss alle. Vi simpelthen bare kamuflerer våre virkelige følelser med høyt utviklede egenskaper (ihvertfall noen av oss). Vi søker fortsatt tilhørighet og aksept blandt våre venner, vi ønsker alle å bli elsket, vi kjenner fortsatt følelsesmessig smerte og de fleste av oss lar seg fange av hvor godt det er å beviselig ha rett i noe. Som om ikke det er nok så er det mange av oss som uten å mukke lyver og jukser overfor våre nærmeste hver eneste dag uten å løfte et øyenbryn i affekt.
Vi har gradvis blitt bedre og bedre skuespillere som later som om tilhørighet ikke betyr noe og kjærlighet eller smerte er uvesentlig. Lengst inne så er vi nok modnet en smule siden barneskolen men primært sett så er vi fortsatt – unger. Vi sier selvfølgelig ikke det høyt til noen lenger (igjen ihvertfall noen av oss) men vi tenker det nok ofte inne i oss: «Det er urettferdig!» De fleste av oss har nok en tilbøyelighet til heller å ville leke enn arbeide. Dette vil nok være gjenstand for debatt, spesielt avhengende om debattanten står eller sitter på toalettet, men sistnevnte vil i de fleste tilfeller hevde at problematikken jeg peker på her kun er gjeldende hos menn. Det er godt mulig det også er årsaken til at menn er overrepresentert innenfor sportsidiotsegmentet.
Poenget mitt er at sport gir oss et trygt og sikkert, svart hvitt lite mikrokosmos av livet. Det å følge en spiller eller et lag gir oss muligheten til å oppleve både opp- og nedturer i sammenheng med et gedigent spekter av følelser uten at vi egentlig blir påvirket i noen nevneverdig grad. Og i motsetning til det virkelige liv så er stort sett sport rettferdig! Det er regler og krystallkare rammer, noe både deltagere og publikum er inneforstått med. Sånn sett er det ingen kaniner som spretter ut av hatten innenfor sport, som for eksempel at regelene endres midtveis. Hvis reglene brytes så får det konsekvenser, det er ikke slik som på ‘orntli’ at de sleskeste kommer seg unna uansett hva de måtte finne på av røveri. Når alt kommer til alt så er det innenfor sport stort sett alltid uomtvistelig en vinner og en taper, og vi får anledning til å la dette spillet vi ser på bli et surrogatliv hvor alt er perfekt rettferdig, alle følger reglene og alt er som det skal være.
Barn tenker også på ting slik, litt svart og hvitt. Det er bare igjennom å leve og ved å modnes at vi innser at hele livet er alt annet enn svart hvitt, det er heller en mengde nyanser i grått. Tross det, når laget vårt taper så taper vi litt inni oss vi også… Du verden så utrolig mye enklere det ville vært hvis alt derimot var litt mere svart og hvitt… Dette er nok en absoluttt årsak til at politikere som knekker hverdagen opp i sine enkelte substanser og forenkler det hele, har en tendens til å nå lengre enn de som er ærlige og snakker om livet slik det virkelig er; en kompleks utfordring full av nyanser…
Nei, det å se sport gir oss et midlertidig vindu hvor vi i noenlunde forutsigbar sikkerhet får tillatelse til å følge vår egen natur, og vår natur er skremmende barnslig. Så neste gang du skal håndtere en vanskelig person så kan det hjelpe å huske at vedkommende er egentlig bare en svær unge, slik som deg selv og alle andre. Den kunnskapen kan være med på å hjelpe deg over mer enn èn lekeplass. Har du reflektert over hva skrekkfilmer og sport har til felles? Har du noengang lurt på hvorfor så mange mennesker, kanskje deg selv innbefattet, liker skrekkfilmer så mye som de gjør? De gir oss anledning til å oppleve og føle et høyt spenningsnivå uten at vi selv er i noen reell stor fare. Det samme kan sies om sport. Igjen, å se sport gir oss anledning til å gå inn i en perfekt verden hvor det spennende utfallet ikke har noen reell innvirkning på vårt virkelige liv – såfremt du ikke lider av et leit tilfelle av spillegalskap da. Vi elsker drama, spenning og ikke minst løsning – alle disse elementene finnes i sport. Faktum er at jo jevnere kampen er jo mere spennende oppfatter vi det. Hvis vi identifiserer oss med en utøver eller et lag så feirer vi seieren og sørger tapet, men våre virkelige liv tikker uanfektet videre som om ingenting hadde skjedd…
En kamp innen sport er på en måte en liten historie. Det er en begynnelse og en slutt. Det er en protagonist (helten) og en antagonist (motstanderen). Det er en scene og en setting, kanskje en fullsatt og flombelyst stadion, og du har plottet – selve øvelsen. Det er først når det hele er over at vi kan avgjøre om hvorvidt det endte i tragedie eller om det ble en eventyrslutt…
Våre absolutt grunnleggende kjemp- eller flyktmentalitet er manifestert i nettopp sport. Vi kan derfor enkelt relatere oss til det, på et dypere og ubevisst nivå, når en fotballspiller reagerer med full hormoneksplosjon når han blir stygt taklet, eller når noen blir innhentet i spurten og henter kraftreserver ut av ingenting, eller hvis noen bryter reglene og det går utover «ditt» lag. Vår primitive ønsker om dominanse blir også representert i sport. Når «Vårt» lag vinner nyter vi den dominansen vi føler overfor det tapende lags tilhengere. Rovdyret i oss formelig våkner når vi tenker tilbake på Ole Gunnar Solskjærs heroiske nedsabling av Rob Lee etter å ha spurtet over halve banen. Usportslig etisk sett men en tilsynelatende utemmelig lagånd…
Det virker nesten som om stammeinstinktene vår våkner til liv når det kommer til sport. Vi ønsker som sagt alle å føle tilhørighet, det er grunnleggende behov hos de aller fleste siden mennesket er sosiale skapninger. Vi identifiserer oss med «vårt» lag som om vi tilhørte en stamme. Dette virker som om det er enda mer gjeldende i den vestlige del av verden hvor vi til dels undertrykker disse behovene med vår iherdige dyrking av individualisme.
Våre primitive krigsbehov blir også tilfredsstilt igjennom sport. Det virker nesten som om mennesket har en iboende hunger etter krig. Se på verden i dag og prøv å gjør deg en oversikt over hvor mange kriger vi til enhver tid har. Patetisk nok, så er vel dette et bedrøvelig faktum igjennom hele historien uavhengig av når du evt måtte lese dette. Igjen så er det vår grunnleggende overlevelse-, kjemp- eller flyktmentalitet som bekreftes igjennom det vi lar oss underholde av. En sportsøvelse er som en liten krig mellom stammer med en vinner og en taper. Den vesentlige forskjellen er at ingen trenger å dø innen sport…:)
En av grunnene til at det å overvære en kamp eller et arrangement i levende live sammenlignet med TV, er den ufattelige energien som skapes når så mange mennesker kommer sammen og samles om èn sak. Hvor ofte har ikke tilhengere i etterkant av sportsarrangementer skapt overskrifter som ikke på noen måte setter hverken sporten eller menneskene i et rosverdig lys…
Siden våre moderne liv i de fleste tilfeller ikke lenger inneholder noen reel fysisk fare og alle våre andre grunnleggende behov er umiddelbart tatt hånd om så etterlater dette et sort hull i hjernebarken vår som formelig skriker etter å bli tilfredsstilt. Sport blir dermed rett medisin til rett tid for mange. Det gir oss en illusjon av virkelighet blottet for konsekvenser for oss selv. Det gir oss en illusjon av kamp, krig, seier og tap – igjen uten konsekvenser. Sist men ikke minst gir det oss en illusjon om å være barn igjen, selv om det hele bare er midlertidig…
Uavhengig om du liker sport eller ikke så er vi ganske så barnslige på innsiden. Vi ønsker alle en form for drama, spenning og tilhørighet i våre liv og hvorfor ikke da i en form som på bunnlinjen ikke gir andre konsekvenser enn den faktiske tiden vi bruker til det…